Det er mandag! President’s day! Fortsatt Obama og noe å feire! Alle har fri.
Vi har fri og vår siste dag i LA for denne gang. La oss prøve Santa Monica beach igjen! Det er fab!
Etter en fantastisk formiddag på pieren på Santa Monica kjører vi hjem. Mario får magesår av at apekattbilen varsler motorfeil. Bare 8 timer igjen å kjøre….
Hmmm…. Der står den. Skal vi bare la den stå, tro? 
P.s. Vi kom oss trygt hjem!
Ja, for søndagen var jo trippeldag: Morsdag (selvfølgelig viktigst!), valentine og bursdagen til Mario. Vi startet dagen med pakkeutdeling. Iben og Mario hadde ikke pakket inn morsdags-/valentine-gaven til Astri, så da ble Astri veldig lettet siden hennes gave til Mario var stappet inn i en kaffetrakterpappeske. Alle ble glade for gavene, og Iben merket ikke at hun ikke fikk gave. Puh!
Søndagen skulle tilbringes på Santa Monica beach. Men vent. Hva gjør alle de folka ute på Sunset boulevard? Jo, de løper maraton – til Santa Monica beach. 
Vi drar til Venice beach. Dvs. Baywatch-stranda.
Det var ganske fint utenfor hotellet vårt i Pismo beach. Hadde vi bare blitt og spist frokost der….
Dag 2 av roadtripen til LA startet med frokost på stranden i Pismo Beach. 
Høres skikkelig najs ut, sant? Vel, det var det bare tildels. Det var jo vått på stranden (figures!) og ikke noe å sitte på, så Mario satt på huk, Astri satt på rumpa og Iben satt på Astri. Så da ble det sexy bukseskifting på Astri i bilen midt i gata. Godt ikke politiet kom og arresterte grunnet blotting.
Anyways, vi kom oss ut på veien igjen og tok en tur til Santa Barbara. Vi åt en is på piren, så på byen gjennom tåka og gassa på videre med Hollywood i sikte.
I LA bodde vi nemlig i West Hollywood. Det var litt sånn Pretty Woman: hjemløse med handlevogner som roper “Welcome to Hollywood”. For de som (ikke) husker det fra filmen er det jo ganske shabby i Hollywood 
(shoppingen i Rodeo Drive er jo ikke i Hollywood). Vi bodde på et stilig motell midt på Sunset Boulevard og delte rom med et par kakerlakker.
Heldigvis bodde våre venner, Ingunn, Gustav, Kaja, Kristin og Silje, rett i nærheten i en kembokåk med barbeque og svømmebasseng, så vi dro spore
nstreks på grillparty til dem. Der fikk Mario til og med bursdagscupcake av de fine jentene!
Første sprint er unnagjort her i junaiten, og første versjon av Los Ek Aparicios som Palo Alto-residents er oppe og kjører. Mario hadde sågar demo i dag (aka mid-term).
Fra å ankomme trøtte, spente, super jetlagged og sjuke, har vi opplevd ganske mye i løpet av den siste måneden. Først hadde vi gleden av å bo i det utrolig koselige, dog iskalde, huset rett ved campus. I ettertid har vi flyttet down town og bor nå i et gammelt hotell med palme-do og fake-peis.
Å skulle kjøre i USA, og med automat!, var kjempeskummelt 
for Astri. Men som den amerikanske stay-at-home-mom hun skulle bli, var det ingen vei utenom. Vi hadde en knæll leiebil som gikk av seg selv, så det føltes i grunn rett og slett som å kjøre på Tusenfryd. Nå har vi i stedet fått oss den såkalte apekattbilen – en liten Morris mini med Paul Smith-interiør – som ikke er like smooth, men som man klarer å få bemerkelsesverdig mye fra IKEA inn i.
Vi har vært i San Francisco og både kjørt trikk og vært på Exploratorium. Vi har 
vært i San Jose og opplevd The Tech. Vi har sett verdens høyeste trær i Muir Woods og verdens korteste cheerleader-skjørt på basketkamp. Alle tre har begynt på skolen: Mario på MS&E, Astri på Continuing studies og ikke minst Iben som har begynt på danseskole! Hver onsdag danser Iben sammen med andre barn på Palo Altos community center. Mamma er også heldig og får være med å leke både elefant, katt og slange på gulvet…
I tillegg henger Iben og Mamma med de andre 
expat-mammaene og barna på toddler group og babysang samt deltar på spansk lesestund på biblioteket. I tillegg bruker vi usedvanlig mye tid i matbutikken fordi utvalget er helt hinsides.
Vi gleder oss til å se hva februar har å by på, med høydepunkter som Super Bowl 50, Samedagen (med rullkak), besøk av Thea og Tallak og road trip til LA (og bursdagen til Mario da, så klart).
For en fantastisk, inspirerende og lærerik helg!
I to hele dager har jeg deltatt på et seminar i forbindelse med Standford Continuing Studies: Women leaders: Mastering Influence, Power and Authenticity.
Sammen med 20 andre kvinnelige ledere har jeg lært om ulike ledelsesteknikker og jobbet med ulike utfordringer som spesielt kvinner møter når de får lederroller. Jeg har blitt flinkere til å snakke om hva mine styrker er og fått innspill til hva jeg trenger å øve mer på. Jeg har blitt bevisst på “The saboteur”, eller 
styggen på ryggen, som noen kaller ham, som hvisker meg i øret og er min verste fiende. Jeg har lært om “Positive Framing”, “The Johari Window”, “The Net Model” og hvordan man er en god lytter og er empatisk. Vi ble også foreslått en hel haug med videre litteratur og andre ressurser, for eksempel boka “How remarkable women lead” – som setter i gang en del tankeprosesser.
De andre kvinnene på seminaret hadde imponerende utdannelser og mange spennende historier. Her var det mange Ph.D-grader ute og gikk, og noen hadde krydret det hele med “Law School”. Noen var teamledere for utviklingsteam, andre jobbet selv som Coach og ei dame var CMO (Chief marketing officer).
Den kuleste jeg ble “kjent med” på seminaret er Carla Harris og hennes “Perception perl”: How people perceive you directly impact how they’ll deal with you.
Se dette fantastiske foredraget om “How to own Your power presenation” og finn dine egne tre adjektiver (perception perl kommer 11 minutter ut i videoen).
I dag er det National holiday her i USA. Her feirer man MLK-dagen den tredje mandagen i januar hvert år, og det arrangeres møter, taler osv for å minnes Martin Luther King jr. Iben og Astri “feiret” dagen med fargerikt fellesskap i parken sammen med noen av de andre internasjonale mødrene og barna.
Og for dere som ikke har fulgt med i historietimen eller googlet sånn som meg: Han er faktisk oppkalt etter Martin Luther, men først da han var 5 år. Før det het han bare Michael King jr.
Ding ding ding ding ding – det er nemlig lyden man hører når cable car kommer kjørende i San Francisco. 1. nyttårsdag tok vi Caltrain inn til byen, og Iben digget å kjøre trikk.
1. nyttårsdag viste seg også å være dagen da alle andre også drar ut i byen i San Francisco. Det jo litt slitsom, da. Da vi kom til Fisherman’s Warf var Ibens høyeste ønske å “spise på restaurant”. Fordi hele horder med turister hadde samlet seg på samme sted som oss, var det komplett umulig å få bord på noe som lignet restaurant. Så vi endte opp på en burgersjappe 🙁 Huff og huff, så trist.
Og tristere skulle det bli. For den feinschmecker-ungen vår vet ikke hva en greasy burger er, og spytta ut alt sammen. Da ble mor sint, og far ble sint, og barn ble i hvert fall sint, så da bar det sporenstreks ut i en taxi og hjem til Palo Alto igjen. Familieidyll på sitt beste!
